Hvor går veien videre?

Rett før påske fikk jeg tilbud om et vikariat i Fredriksstad Blad. Og tilbudet var så fristende at jeg ikke klarte å si nei. Så fra uken etter påske og frem til nå har jeg jobbet 100 prosent. Og i tillegg studert på NIH og bestått alle eksamener (med glans). 

Fredriksstad Blad er en avis jeg stortrives i, og jeg følte at det var lurt å hoppe på muligheten til et fast vikariat og 100 prosent jobb. Jeg har ikke angret en eneste dag. Selv om det var noen tøffe måneder der fulltidsjobb skulle kombineres med fulltidsskole. 

Nå i sommer blir det kun jobb, og det føles ganske godt. Men hva med til høsten? Jeg har søkt Sports Management på NIH, et studie jeg har veldig lyst til å gå. Men hva med jobben? Jeg vet jaggu ikke. Egentlig så har jeg lyst til å gjøre begge deler. For studie virker så spennende, og jeg stortrives i jobben. 

Sommeren blir min tenkepause. Hva skal du bruke sommeren til?

Det skjer ikke meg

Jeg hører mye på radio når jeg kjører bil. Og en av de reklamene som går ofte på radio er Statens vegvesen sin reklame om høy fart i trafikken. Den stiller seg spørsmålet om hvorfor man alltid tenker at «det skjer ikke meg» når det kommer til ulykker i trafikken. Mens når vi spiller lotto eller tipper, så tenker vi «det kan skje meg».

Nettopp dette tenker jeg ofte på når jeg kjører bil. For jeg er akkurat som alle andre, jeg tenker «en ulykke kommer aldri til å ramme meg». Men hvorfor skal jeg utfordre skjebnen og ligge noen få kilometer over fartsgrensen? Det kan være utslagsgivende ved en ulykke.

Og jeg tenker akkurat som alle andre når det gjelder tipping, jeg tipper fordi jeg oppriktig tror at jeg kan vinne. Hvis jeg ikke hadde trodd at jeg var en av de som kunne vinne, av de mange tusener som tipper, så hadde jeg aldri tippet.

Men hvorfor tenker vi sånn? Hvorfor tror vi at det aldri kan skje oss når det gjelder en ting, mens vi tror at det kan skje oss når det kommer til noe annet?

Vi mennesker er rare skapninger. Vi tror at det som er positivt det kan skje oss. Men en ulykke eller no negativt, det kommer aldri til å ramme oss. Jeg tror at hvis man tenker over nettopp dette, så er man kanskje litt mer forsiktig i trafikken. Eller man tenker kanskje over faktumet at en ulykke kan skje, litt oftere enn tidligere. Disse små forskjellene kan gjøre en stor forskjell. Bare tenk over det.

Skoleslutt

Jeg savner allerede Sognsvann. Jeg savner allerede NIH. Og jeg savner allerede idrett og samfunn-klassen. 

Det er nå noen uker siden siste eksamen ble levert. Ja, faktisk er det tre uker siden. Jeg har fått igjen resultatene på alle eksamenene, og er kjempefornøyd med resultatet. Men jeg savner NIH.

Hvert eneste år i eksamensperioden banner og svarter jeg over hvor mye som skal gjøres på lite tid, og hvor mye jeg gleder meg til sommerferie. Men så fort sommerferien er i gang, så savner jeg skolen. Jeg tror det har veldig mye med at jeg trives utrolig godt på skolebenken. Og jeg trives godt i det fellesskapet NIH kan tilby.

Til høsten har jeg søkt Sport Management på NIH, men tiden vil vise om det er det jeg kommer til å gjøre til høsten. Spennende jobbtilbud ligger nemlig også på bordet.

Ferdig for en stund

Siste eksamen er levert. Eller den ble egentlig levert for et par uker siden, men tiden har vært så hektisk siden da. 

Det er rart å tenke på at tiden på NIH er over for denne gang. Hver dag på NIH har vært utrolig bra, og jeg må si at jeg til og med har kost meg i eksamensperiode. Kanskje ikke akkurat kvelden i forveien og de timene i gymsalen da jeg hadde eksamen. Men ellers. Det er ganske hyggelig og sosialt å tilbringe timevis på skolen og på lesesalen.

Men nå er det over for denne gang.

Jeg har søkt Sports Management til høsten, men med en veldig spennende jobb med åpning for mer jobbing, kan det hende at studieplanene blir satt på vent. Tiden får vise, det er godt det kommer en sommerferie der tankene kan klarnes.

Håper eksamensperioden gikk bra for deg også!

Miljøet på IS

I fadderuken er faddergruppene delt opp på tvers av klasser og linjer, det gjør at man blir kjent med flest mulig på skolen. Det gjorde at vi på IS ikke kjente hverandre så godt den første tiden, men etter den første klassefesten har miljøet vært upåklagelig.

IS er et årsstudium, det gjør at de aller fleste tar dette som et mellomår, eller et år for å få flere studiepoeng før videre studier. Det gjør allikevel ikke at miljøet har vært dårligere. I løpet av tiden på IS har jeg fått venner for livet, og man klarer kanskje ikke å holde kontakten med alle. Men mange av disse flotte IS-studentene skal jeg helt klart holde kontakten med.

Ivan Turina

AIK spiller sine hjemmekamper på kanskje den arenaen i verden med det flotteste navnet: Friends Arena. Navnet sier alt om hvilke verdier som er viktig i fotball, og i idretten generelt. Jeg blir rett og slett glad bare av å høre navnet Friends Arena.

AIKs keeper, Ivan Turina, ble funnet død i sin leilighet uken før jeg var på Friends Arena for å se AIK-IFK Göteborg, og på kampen var det derfor en massiv minnestund for keeperen. Han etterlot seg to barn og en gravid kone, verden er så urettferdig.

Før kampen samlet vaktene inn roser, hele kortsiden ved supporterne ble fylt opp av roser og bak målet var det ekstra mange – sammen med bilder av Turina og drakten hans. Supporterne og spillerne hadde sørgebånd, og spillerne kom på banen i gule tskjorter med navnet og draktnummeret til Turina bakpå. Det ble en flott markering, og tårene trillet hos samtlige. 

Invasjon av isbjørner

Foto: Thomas Granerød, Hockeynorge

Etter at hjemmeeksamen i politikk var levert, synes jeg selv at det fortjent med en ferie. Turen gikk til Stockholm og hockey-VM.

Ishockey har alltid vært en stor lidenskap for meg, og da sjansen til å tilbringe en uke i Stockholm bydde seg, var jeg ikke vanskelig å overtale. På seks dager så vi fem ishockey-kamper og én fotballkamp. Så at sportsinteressen er stor, er vel ikke akkurat å overdrive.


Lørdag så vi Norge-Slovenia, søndag så vi Sveits-Canada og Norge-Danmark. Mandag var det hockeyfri og AIK-IFK Göteborg stod på menyen. Tirsdag så vi Norge-Canada og onsdag Norge-Sverige. To seiere, to tap. Ikke så aller verst uttelling på hockey-kampene i alle fall.


For en stor ishockeyfan så er det ingen tvil om at å få stå på tribunen i Globen sammen med andre Norge-fans, synge, hoppe og juble, er en fantastisk opplevelse. Og når det runger utover hele Globen under Norge-Danmar «Vi kan kjøpe hele Danmark om vi vil. Og vi kan gi det bort til Sverige om vi vil», ja da er det vel ingen tvil om at stemningen er på topp. 

Hat-elsk-forhold

Det er mai, det er eksamenstid. Hele forrige helg ble tilbragt på lesesalen fra morgen til kveld. Jeg jobber nemlig mye ved siden av skolen, og da er det kvelder og helger som blir prioritert til eksamensjobbing. Etter å ha raidet biblioteket etter bøker, slått løs på tastaturet time etter time, og bannet stille for meg selv, så er min hjemmeeksamen i idrettspolitikk nesten ferdig.

 

Idrettspolitikk er et av de fagene jeg ikke har hatt helt sansen for, men allikevel synes jeg oppgaven var relativt ålreit. Og 5500 ord senere, så er jeg litt lei idrettspolitikk – men allikevel godt fornøyd med oppgaven jeg kommer til å levere.

Eksamen er et hat-elsk-forhold. Det er pyton underveis, og de fleste banner og svarter. Allikevel er det ganske hyggelig å tilbringe tid på skolen med hyggelige medelever og god mat. Og det beste av alt: levere fra seg en oppgave man er fornøyd med.

Når denne oppgaven blir levert er det to eksamener som gjenstår. Sommerferien nærmer seg med stormskritt. LYKKE TIL MED EKSAMENER, ALLE SAMMEN!

Sognsvann #2

Jeg kommer til å mase om hvor fantastisk Sognsvann er, helt frem til dere skjønner at dere må søke NIH og oppleve herligheten selv.

For tiden har jeg hjemmeeksamen i idrettspolitikk, og sitter innelåst på lesesalen. I går avsluttet jeg lesingen med en løpetur rundt Sognsvann, og noe mer fantastisk skal du lete lenge etter. Bare se selv, hvis du ikke synes det her er fantastisk, da vet ikke jeg!

Er vi for dårlige på å gi hverandre skryt?

Jaget etter anerkjennelse og bekreftelser på at det vi gjør er bra, er utrolig stort. Om dette er en gjennomgående trend for alle, eller bare noe vi i «sosiale medier-generasjonen» merker noe til, vet jeg ikke.

Vi legger ut bilder på Instagram for å få «likes», er det fordi vi vil ha en bekreftelse på at det vi gjør er bra? Får vi for lite skryt i hverdagen?

Mange av mine bekjente legger til haugevis med «hashtagger» under bildet sitt på Instagram, utelukkende for å få flere «likes».

Den samme tendensen er det på Facebook, statuser og bilder blir lagt ut i hytt og pine, og man forventer at venner og bekjente skal trykke på den berømte liker-knappen. Eller kanskje legge igjen en kommentar om hvor flinke vi er.

Er dette et resultat av at vi er for dårlige til å gi hverandre skryt i hverdagen? Vi omgås jo mennesker hele dagen, både på jobb, skole, trening, fritidsaktiviteter, på gata og på butikken. Men terskelen for å gi hverandre et kompliment er kanskje for høy?

Er det skummelt å skulle gi hverandre litt anerkjennelse for det vi oppnår? Kanskje har samfunnet blitt slik at det er enklere å bare «slenge ut en liker» her og der, enn faktisk å fortelle en person ansikt til ansikt at vi synes det de har gjort fortjener litt skryt.

Et tradisjonelt klapp på skuldra har nok gått ut på dato, nå er det bare «likes» og kommentarer i sosiale medier som teller.  

Fantastiske Sognsvann

Vi som går på NIH er så heldige at vi har flott natur rett utenfor døra. Om vinteren setter «hele Oslo» seg på banen opp til Sognsvann for å bruke skiløypene. Og om våren, sommeren og høsten reiser de samme til Sognsvann for å bruke turterrenget til å sykle, løpe, gå eller bade.

Sognsvann er en av Oslos perler, og som student på NIH rekker man fort å bli forelsket i stedet.

For tiden er jeg hjemme i Fredrikstad for å jobbe og forberede meg til eksamen, for semesterets forelesninger er allerede over. Og jeg må si at jeg savner Sognsvann og NIH. Det finnes flotte steder å ta en løpetur i Fredrikstad også, for all del, men jeg savner Sognsvann allikevel.


Bildene er fra et par av løpeturene i høst og vinter. Og når jeg ser på bildene, ja da savner jeg Sognsvann enda mer. For en perle.