Sognsvann #2

Jeg kommer til å mase om hvor fantastisk Sognsvann er, helt frem til dere skjønner at dere må søke NIH og oppleve herligheten selv.

For tiden har jeg hjemmeeksamen i idrettspolitikk, og sitter innelåst på lesesalen. I går avsluttet jeg lesingen med en løpetur rundt Sognsvann, og noe mer fantastisk skal du lete lenge etter. Bare se selv, hvis du ikke synes det her er fantastisk, da vet ikke jeg!

Er vi for dårlige på å gi hverandre skryt?

Jaget etter anerkjennelse og bekreftelser på at det vi gjør er bra, er utrolig stort. Om dette er en gjennomgående trend for alle, eller bare noe vi i «sosiale medier-generasjonen» merker noe til, vet jeg ikke.

Vi legger ut bilder på Instagram for å få «likes», er det fordi vi vil ha en bekreftelse på at det vi gjør er bra? Får vi for lite skryt i hverdagen?

Mange av mine bekjente legger til haugevis med «hashtagger» under bildet sitt på Instagram, utelukkende for å få flere «likes».

Den samme tendensen er det på Facebook, statuser og bilder blir lagt ut i hytt og pine, og man forventer at venner og bekjente skal trykke på den berømte liker-knappen. Eller kanskje legge igjen en kommentar om hvor flinke vi er.

Er dette et resultat av at vi er for dårlige til å gi hverandre skryt i hverdagen? Vi omgås jo mennesker hele dagen, både på jobb, skole, trening, fritidsaktiviteter, på gata og på butikken. Men terskelen for å gi hverandre et kompliment er kanskje for høy?

Er det skummelt å skulle gi hverandre litt anerkjennelse for det vi oppnår? Kanskje har samfunnet blitt slik at det er enklere å bare «slenge ut en liker» her og der, enn faktisk å fortelle en person ansikt til ansikt at vi synes det de har gjort fortjener litt skryt.

Et tradisjonelt klapp på skuldra har nok gått ut på dato, nå er det bare «likes» og kommentarer i sosiale medier som teller.  

Fantastiske Sognsvann

Vi som går på NIH er så heldige at vi har flott natur rett utenfor døra. Om vinteren setter «hele Oslo» seg på banen opp til Sognsvann for å bruke skiløypene. Og om våren, sommeren og høsten reiser de samme til Sognsvann for å bruke turterrenget til å sykle, løpe, gå eller bade.

Sognsvann er en av Oslos perler, og som student på NIH rekker man fort å bli forelsket i stedet.

For tiden er jeg hjemme i Fredrikstad for å jobbe og forberede meg til eksamen, for semesterets forelesninger er allerede over. Og jeg må si at jeg savner Sognsvann og NIH. Det finnes flotte steder å ta en løpetur i Fredrikstad også, for all del, men jeg savner Sognsvann allikevel.


Bildene er fra et par av løpeturene i høst og vinter. Og når jeg ser på bildene, ja da savner jeg Sognsvann enda mer. For en perle.

Oppgaveskriving i solen

I skrivende stund sitter jeg på verandaen i solveggen hjemme i Saltnes. Himmelen er helt blå, ikke en sky eksisterer. Og solen steker. Det er litt skarpt i luften, men det løses greit med et pledd.

Saltnes er mitt fristed. Det er der jeg er oppvokst, og det er så idyllisk det er mulig å få det. Med sjøutsikt fra verandaen, samt deilig, stille og rolig. 

Akkurat nå kjennes livet ganske perfekt. En kaffekopp, litt god musikk og sol. Da er det faktisk også helt greit å måtte lese pensum og skrive oppgave. Alt går litt lettere når solen skinner og fregnene hopper frem.

Jeg er et sommermenneske. Jeg elskker sommeren. Elsker solen. Elsker å bade. Men våren er også ganske så ålreit. Særlig når været er så deilig som nå. Noen plussgrader til hadde veært deilig, men jeg klarer meg fint med et pledd også, altså.


Påskenferien er over, og de fleste er tilbake på skolebenken. Vi på IS har noen uker til med forelesningsfri, og da kan lesingen og oppgaveskrivingen like greit bli gjennomført ute i solen, hjemme i deilige Østfold.

Hvordan har din påske vært? :-)